Vil bare sende en liten hillsen til alle dere her inne. Dere har kommet langt på vei i livet bare med å "bekjenne" for dere selv hvem dere er, rent kroppslig, og godta det til den grad at dere kan leve med det og ikke tvinge dere selv til å passe innen en annen kategori. Jeg legger her til et lite versj jeg har skrevet en gang i tiden, personlig egentlig, men kanskje det kan ha noe å si for andre også. 

Jeg er vakker.

En skjønnhet jeg frykter.

En av ord, blind for verden.

Jeg er sensuell, en varme som hypnotiserer meg, en mykhet som fanger.

Jeg er rå, en råskap som binder meg og brenner seg inn i det forbudte.

Jeg er svak, men allikevel sterk.

En svakhet jeg skjuler, en styrke jeg bedrar med.

Jeg er myk, men allikevel hard der mitt hjerte har fått sin knekk.

Jeg er god, en godhet som er skjør og vinglende.

Jeg er vis, en vishet like andres, som ikke kan ses.

Jeg har kunnskap i ord, allikevel vet jeg ingenting.

Jeg har mange drømmer, problemet er at jeg aldri våkner.

Jeg elsker mange, men har ingen å dele det med.

Jeg er alene, allikevel ikke ensom.

Jeg er modig, påstålig, fremtredende og selvsikker, allikevel så redd, at jeg skjuler meg fra meg selv.

Jeg venter lenge, men har allikevel funnet ”det”.

Jeg savner, men mest av alt meg selv og det som var så vakkert, den gang alt var helvete.

Jeg er mange,

allikevel en,

lurer på hvem av dem…